Vi mennesker danner utrolig sterke bånd med andre mennesker. Nesten unaturlig sterke etter min mening. Vi er flokkdyr, vi lever i grupper og passer på andre gruppemedlemmer. I menneskehetens tidlige utvikling betydde disse båndene mye, ettersom det sterke parforholdet var sentralt i gruppene. Det betydde forskjellen mellom liv og død for kvinnene og forskjellen mellom avkom og ikke avkom for mannen (det kan virke noe skjevt, men evolusjonsmessig så går dette ut på ett). Hvis båndet var sterkt nok kunne kvinnene stole på at mannen deres ville komme hjem til dem og dele resultatet av dagens jakt. Mennene kunne derimot være trygge på at kvinnene deres ville være trofaste mens de var ute, og derfor også at barna de investerte tid og energi i faktisk var deres egne. I tillegg betydde selvfølgelig det sterke båndet at gruppen jobbet godt sammen og at de var villige til å tåle høy risiko for å beskytte hverandre mot farer.

Dette sterke båndet vi danner forårsaker også mange problemer etter min mening. Skulle et medlem av “gruppen vår” dvs, våre partnere, venner og familie, bli borte fra oss, enten på grunn av dødsfall eller av sosiale årsaker, så opplever vi en enorm følelse av tap. Er båndet sterkt nok, så kan det gå lang tid før livet kan gå videre som normalt, og i enkelte tilfeller skjer dette aldri.

Ut fra et evolusjonsperspektiv er dette vanskelig å forstå. Det beste måtte vel være at vi ville klare å komme oss videre i livet så fort som mulig, og derfor ikke tape noe tid på å forsøke å forstå eller komme oss over tapet. Men sånn fungerer det altså ikke. Vi blir ofte sittende i et slags ingenmannsland uten noen forståelse av hvordan man går videre og uten lyst til å gjøre dette. Og der sitter svakheten.

I dyreverdenen er det mange eksempler på lignende svakheter. Mange fugler er for eksempel monogame, og hos enkelte arter vil en etterlatt partner aldri forsøke å finne en ny make. Bevere er mer konstruktive. Hos beveren blir gjerne døde familiemedlemmer brukt til å tette hull i demningen, sammen med alt annet materiale de kan finne. Der snakker vi dobbel problemløsning. Vi kan selvfølgelig si at dette er en form for begravelse, men slik ser ikke jeg det. De er rett og slett løsningsorienterte dyr som bruker de verktøyene de har tilgjengelig. Kanskje vi har noe å lære av beverne. Men kanskje de også har noe å lære av oss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende