Da jeg først skulle skrive dette innlegget så skulle det bli nok et syteinnlegg, og nok en gang fokusert rundt dette herremennesket CR som på ett eller annet mystisk vis har hijacket livet mitt de siste par månedene.

Jeg skulle skrive om det at jeg i kveld sover alene, og hvor vanvittig dette var med tanke på at fyren har poppet inn i livet mitt og gjort så det å sove alene går fra å være en selvfølge til en sjeldenhet til en nærmest umulighet. Og det gjør jo livet litt vanskelig når han plutselig en dag ikke sover her. Så da skulle jeg klage min nød over hvor merkelig det er å plutselig sove alene en natt når man har blitt bortskjemt av en varm mannekropp med.. hmm.. ja armer og bein og alt det der. Hender. Sånne har han også.

Men så begynte jeg å tenke litt, og ja, det er jo litt risikosport i blant, men jeg er heldigvis en ganske godt trent tenker, og jeg klarer å holde tråden på det rene melet i posen uten å overanalysere og torturere meg selv (ja dette var et stikk i din retning, du vet hvem du er!).

Anyways, jeg tenkte på det å sove alene. Og jeg tenkte på hvor deilig det ville være å sove i den altfor store røde albania-tskjorta mi igjen. Og hvor fint det var å bare kunne la alt være uten å tenke på sånne bagateller som hårete legger og morgenånde. Det å rett og slett kunne være litt ekkel. I den fine nyvaskede albania-tsjorta mi. Uten å måtte passe på så jeg ikke kveler noen medsovere med håret mitt, og uten frykt for at den samme medsoveren skal legge seg på det. I senga, helt alene, med hele dyna for meg selv. CR er en dynetyv, og selv om han faktisk er omtenksom nok til å våkne flere ganger i løpet av natta for å gi min halvdel tilbake så husker jeg distinkt at da jeg våknet i dag tidlig så lå halve dyna på gulvet på hans side av senga. Han klaget imidlertid over at jeg hadde prøvd å dytte han ut av senga, så hvem vet, kanskje det virker fornuftig å lage en landingsplass :P

Men tilbake til poenget, dette fikk meg ihvertfall til å å tenke over effekten dette surrehuet av en energibombe har hatt på livet mitt.

I helga startet en venn av meg en del av en samtale ved å si at “Jeg vet at CR ikke akkurat har vært det du håpet på…”, og jeg innså med en gang at han tok voldsomt feil. Herr R har vært akkurat det jeg har trengt og ønsket meg, selv om jeg ikke visste at det var det jeg trengte da jeg traff ham. Han har vært et frustrasjonsmoment deluxe, og han er en eneste stor selvmotsigelse, og jeg har latt det komme ganske tydelig fram her i bloggen til tider. Det jeg kanskje har utelatt litt for ofte er hvilke positive sider herren bringer inn i livet mitt.

På engelsk sier de at “to get over a man, you need to get under one”. Storesøster liker å si “legg en mann på såret”. Dette var jeg smertefullt klar over, og gikk løs på oppgaven så altfor tidlig etter bruddet med Eksen, bare for å ende opp skuffet og enda mer forvirret enn før. Jeg angrep problemet logisk, som jeg er vant til, og lærte på den vanskelige måten at følelser ikke alltid er logiske. Faktisk så er de sjeldent logiske. Who knew?!

Det CR har gikk meg er et annet fokus i livet, fokuset på å nyte livet uten å tenke for mye på ansvar og konsekvenser, og han har latt overskeptiske meg beholde kontrollen slik at jeg har kunnet ta ting i mitt eget tempo. Han har vært akkurat passe ulik meg slik at jeg ikke har vært redd for at jeg på noe tidspunkt vil ha et forhold med han, noe som er veldig viktig for meg. Jeg har ikke akkurat lyst til å ramle på huet og ræva inn i et nytt forhold når jeg ikke har blitt helt kjent med singel-Ferox enda. Og der stiller han i en klasse for seg, for selv om venninnene mine ikke forstår det og tror jeg er oppi skyene forelsket i fyren, så er jeg kjempeklar over at han og meg i et forhold kanskje er tidenes dårligste idé, og jeg har dermed all verdens frihet til å egentlig gjøre hva jeg vil uten å frykte den dagen han forsvinner ut av livet mitt. Ikke det at jeg kan se det helt for meg at det ville skje heller, vi har jo sagt våre siste ha det så mange ganger at det bare blir komisk nå om dagen :P

Så da ligger jeg her. I den deilige røde albania-tskjorta mi, og skal sove med hele den deilige dyna. Og jeg skal virkelig nyte det, for dette er en av frynsegodene ved singellivet, ikke en ulempe. Og jeg vet at jeg også sannsynligvis ikke er alene slik så veldig mange dagene, så jeg blir herlig bortskjemt og får det beste fra begge verdener. Og med et slikt utgangspunkt så er det fryktelig vanskelig å skrive syteinnlegg :)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende