Rett etter at det ble slutt i fjor sa han at han kunne flytte med meg til Norge hvis det var det det stod om. Det tok all min fornuft og selvkontroll å si at  “nei, dette er ikke tiden å ta sånne avgjørelser, det er alt for mye følelser innblandet, så du tenker ikke logisk”.

Etter nesten ett år sa han at han hadde tenkt nøye gjennom det, og han hadde lyst til å flytte til Norge av flere grunner, ikke bare for meg. Endelig var det et lyspunkt å holde fast i! Og jeg begynte å se for meg en framtid for oss sammen. Vi snakket ikke så mye om detaljer, så for et par dager siden spurte jeg om vi kunne snakke om dette, om det faktisk kunne skje. Så kommer det fram; han hadde tenkt seg om, og det viser seg at avgjørelsen hans var basert på følelser og ikke fornuft, så han ville ikke flytte allikevel.

AAARGH! Det var jo akkurat det jeg ville unngå til å begynne med! Orker ikke mer fram og tilbake. Vi kan ikke holde på sånn med falske håp og knuste forventninger.

Så jeg kan ikke få han. Det vet jeg sånn innerst inne. Tror jeg. Kanskje. Men jeg vil ikke ha noen andre. Ingen er noensinne gode nok, og dessuten holder jeg god avstand til potensielle nye mannfolk fordi jeg ikke klarer å kvitte meg med følelsen av at jeg er utro mot han om jeg skulle gjøre noe med dem eller få følelser for dem.

Så da sitter jeg fint i det. Ikke får jeg han, ikke vil jeg ha noen andre. Så da blir det vel sølibat på meg da.

Noen som vet om et trivelig kloster?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende