Noen ganger er det fint å ha kjæreste. Jeg forventet det da jeg ble singel, at det ville være noen ganger jeg ville savne det å være i et forhold. Faktisk var det ikke før i dag, etter nesten to år som singel, at jeg skulle ønske jeg hadde en å støtte meg til.

I dag fikk jeg en telefon mens jeg satt på jobben. Mamma var lagt inn på sykehuset med brystsmerter. For å gjøre en lang og mentalt slitsom historie kort, så har det gått relativt fint, og de sier det sannsynligvis er angina og ikke et hjerteinfarkt. Altså er det mer et varselsignal, og selv om det er skummelt så gir det ingen alvorlig langvarig skade.

Så nå sitter jeg her og prøver å fordøye dagen etter mange timer på sykehus. Det er ikke småsaker å konfrontere sin egen mors dødelighet på en ellers helt vanlig torsdag.

Og nå treffer det meg. Hvor fint det hadde vært å ha en som er der med meg som jeg kan støtte meg på når rommet snurrer og verden mister logikken. En som gir styrke kun ved å være der, som en slags skygge som ikke trenger å gjøre noe annet enn å være i nærheten.

Jeg har gode venner. Men de kan ikke holde armene rundt meg når natten kommer og adrenalinet forsvinner og stillheten og tomheten senker seg. Jeg må ty til det nest beste, og leke pseudokjæreste med CR igjen. Enda jeg hater tanken litt. Det er ikke riktig. Og han kan aldri være det jeg trenger i kveld. Men det er det nærmeste jeg kommer nå. Og jeg orker ikke være alene i natt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende