Man kan si mye om politikk og samfunnet, men gud så heldige vi er for at vi bor i Norge. Man har større sjanse for å vinne i lotto enn å bli født i Norge, så den millionpremien kan jeg klare meg uten akkurat nå.

Grunnen til at jeg har blitt litt lyrisk og sukkersøt på grensen til det småkvalme akkurat nå er at faren min nettopp har hatt laseroperasjon på det ene øyet. Ved hjelp av laser og ultralyd (!) har de fjernet hans grå stær, og om noen dager vil han kunne se helt klart uten briller, noe han ikke har gjort siden han var barn for nesten seksti år siden.

Noe så utrolig! Dagens teknologi altså! 15 minutter i noe som minner om en tannlegestol, og så plutselig er han ikke på vei til å bli blind lenger. Helt utrolig.

Så mange mennesker rundt om i verden har ikke tilgang på slike operasjoner, og mange ender opp med å bli blinde. Blinde. Miste synet. Synet er for de fleste den viktigste sansen, og jeg kan ikke se for meg hvordan jeg ville takle det å bli blind. Tenk å ikke kunne se ansikter, steder, farger.. Man ville uunngåelig miste mye av selvstendigheten, og livet blir snudd opp ned. Her om dagen så jeg en blind mann, omtrent på alder med min far, prøve å ta trikken. Han brukte staven sin og kjente etter med hånda for å finne døra. Føreren må ha ikke sett han, for han fomlet en lang stund med å finne knappen for å åpne døra. Til slutt var det en inne i trikken som så det og åpnet døra for han. Jeg fikk så utrolig vondt av ham. Jeg vet at folk flest i slike situasjoner ikke vil ha sympati, men jeg kan ikke si noe annet enn at tårene nesten presset seg fram da jeg så hvor mye denne mannen slet med å få til noe vi andre ikke tenker over en gang. Tankene gikk uunngåelig til sammenlikningen med faren min, og jeg bare vet at han ville isolert seg enda mer fra samfunnet om han skulle miste synet.

Han har allerede mange problemer både fysisk og psykisk, og jeg tror ikke han ville taklet det. Det at han blir blind er en av de tingene som jeg har fryktet mest for ham, ettersom det ikke er uvanlig med problemer med synet hos folk med diabetes. Det var i ferd med å skje i dag tidlig, nå er det borte. Helt utrolig.

Ja, jeg må bare prise meg utrolig lykkelig for å bo i et land hvor slike ting er mulige!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende