Etter de siste dagenes snakk om rosablogger og våseblogger og det som verre er så tar man vel en liten titt på seg selv i speilet og stiller et kort spørsmål om hvorfor blogge og hva man prøver å oppnå.

For meg er svaret veldig lett: jeg er en veldig egoistisk blogger. Egoblogger? Er det et uttrykk?

Jeg skriver egentlig kun for meg selv, rett og slett fordi det er noen tanker som må ut, og det å faktisk snakke til et annet menneske ansikt til ansikt kan være vanskelig av flere grunner. Enten kan det rett og slett være upraktisk fordi det ikke er noen i nærheten akkurat der og da, eller så kan jeg føle at det jeg har å si bare er en liten utblåsning som ingen egentlig har godt av å høre. I noen få tilfeller velger jeg å blogge fremfor å snakke rett og slett fordi det er temaer som er for vanskelige til å nevnes høyt.

Men i dag har jeg tenkt til å skrive noe litt saklig. Kryss i taket :P Og for meg så gjelder det i 99% av tilfellene dyr. Godt mulig fordi jeg har mye mer til overs for dyr enn det jeg har til mange mennesker. Oftest har jeg bare lyst til å unnskylde meg på vegne av menneskeheten, men sånn går det ikke ann å tenke. Jeg har stor tro på mennesker, litt for stor kanskje, men, hey, jeg er da ung og har lov til å være naiv. Jeg mener fast bestemt at dersom folk får informasjon om valgene de tar, så kommer de fleste til å velge rett. Da mener jeg etisk rett. Jeg har rett og slett tro på at folk har en samvittighet.

Men til poenget. Som i dag er dyr og dyrenes følelser. Ingen hundeeiere som har sett hundens ekstatiske reaksjon når man kommer inn døra etter å ha vært borte en stund tviler på at dyr har følelser. Og jeg er sikker på at Nymph i likhet med de fleste katteeiere kan skrive under på at det samme gjelder katter, selv om det kanskje er mer vanlig å se følelser som overlegenhet og fornærmelse hos dem ;)

Men desverre, i forskningen er temaet dyrs følelsesliv fortsatt tabubelagt. Dyr blir nærmest sett på som maskiner, og hvis man i det hele tatt hinter om noe annet blir man nærmest avskrevet som useriøs. Det har jeg fått kjenne på kroppen, og jeg kjenner andre som har vært i samme situasjon. Man blir latterliggjort, stemplet som sentimental og tilsidesatt.

Heldigvis er det nytenkende, seriøse forskere som står for det de har observert; nemlig det at dyr er individer med personligheter, følelser og gode og dårlige dager akkurat som oss. Derfor skal jeg bruke resten av dette innlegget på å stjele litt fra en av mine yndlingsforskere, Prof. Marc Beckoff, som jobber ved University of Colorado i USA. Enjoy :)

Nick, an olive baboon, was an adolescent when he joined what was known as the ‘‘Forest Troop’’ in the southeast corner of Masai Mara National Reserve in Kenya, and even then you could almost see contempt on his face. Nick dominated his age group, and he was confident, unflinching, and played dirty. The guy simply wasn’t nice. He harassed the females, swatted at kids, bullied ancient Gums and Limp. On one memorable day, he took exception to something that poor nervous Ruth had done and chased her up a tree. Typically, at this point, the female takes advantage of one of those rare instances when it pays to be smaller than the males – she goes to the farthest end of a flimsy branch and hangs on for dear life, depending on the fact that the heavier male can’t crawl out to where she is and bite her. And, typically, the male, thwarted, positions himself to at least trap the female, keeping her screaming on the precarious branch until he gets bored. So Ruth gallops up the tree, Nick after her, and Ruth leaps out to a safe edge. Nick promptly climbs onto a stronger, thicker branch directly above her. And then urinates on her head.

baboon_460x276

Tips oss hvis dette innlegget er upassende