Jeg tror jeg får fikse meg en time hos psykologtjenesten hos universitetet. Da jeg gikk til Psykologen ved forrige universitetet sa han at jeg burde fortsette videre, men det siste halvåret har jeg jobbet og reist og sånt, så har ikke hatt mulighet. Nå som jeg er i gang med studier igjen bør jeg vel strengt tatt få satt det igang, men jeg merker at jeg utsetter det til “når jeg får bedre tid”, dvs. aldri.

Hva er det som stopper meg? Jo, da jeg først dro til Psykologen var det fordi jeg sleit ekstremt mye med bruddet med Eksen, og jeg følte at jeg virkelig hadde behov for å snakke med noen profesjonelle. Jeg følte at jeg var en av de folkene som sånne tilbud er til for. En gærning. Psycho. Ko-ko. En sånn en.

Nå, derimot, er jeg ikke gæærn. Ikke på overflaten ihvertfall. Jeg klarer å holde en samtale uten å bryte sammen i krampegråt. Jeg klarer å tenke på Eksen uten å bryte sammen i krampegråt. Jeg klarer å til og med snakke om Eksen uten å bryte sammen i krampegråt. Ja, generelt sett er det kort sagt mindre krampegråt. Hvis vi snakker gråt, så vil jeg påstå at det ligger på et ganske normalt nivå for tiden. Bare sånn for å ha det klart.

Så jeg synes liksom det blir litt kleint å gå inn der og benytte meg av det tilbudet. Ta opp tiden til disse menneskene som sikkert har mye galere folk enn meg å ta seg av. Folk som ble misbrukt i barndommen, voldtektsofre, alvorlig deprimerte… sånne mennesker. Ikke lille meg som kommer og sier at jeg har vanskelig for å skjønne at andre kan være glad i meg og syter over litt vanskelige familieforhold samt et brudd som jeg sto for selv.

Samtidig så innser jeg også at nettopp sånne tanker om at “andre bør gå foran meg” er en del av problemet mitt. Så jeg tror sannelig jeg skal ta meg selv i nakkeskinnet og kaste meg ut i det. Uansett hvor dårlig samvittighet jeg får og hvor kleint jeg tror det blir.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende