Er det ikke merkelig hvordan du kan kjenne et menneske inn og ut, også plutselig forandrer de seg og virker totalt fremmede? Vel, det skjedde kanskje ikke så plutselig. Jeg vet ikke. Det kjentes plutselig. Vi bodde sammen i tre år. Jeg visste hva han tenkte før han selv visste det. Noen ting trengte vi ikke å snakke om, jeg kunne ha hele samtalen inne i hodet mitt, for jeg visste hvordan han ville svare.

Og plutselig forsvant han ut av livet mitt. Og han gjorde en helomvending. Plutselig var ikke jeg det viktigste i livet hans lenger. Plutselig stolte han mer på andre enn på meg. Det var et skikkelig hardt slag i ansiktet. Jeg kan fortsatt ikke helt tro eller forstå det. Plutselig var han et helt annet menneske. Et jeg ikke kjente igjen. Dette mennesket hadde hans stemme, men ingenting annet.

Snart har det gått to år. Jeg veksler fortsatt mellom sinne, skuffelse, tristhet og lettelse når jeg tenker på han. Jeg tror jeg tenker på han nesten hver dag enda, på en eller annen måte. Tenker han på meg? Jeg kjenner meg bitter og sjalu, men vet ikke hvorfor.

Jeg vet at det er for det beste at vi ikke har kontakt. Det var det jeg som bestemte, han syntes ikke det var nødvendig. Jeg sa at det ble for vanskelig å komme over han hvis vi skulle ha kontakt. Han var forståelsesfull, men hadde ingen faktisk forståelse. Jeg kjenner meg bitter og sjalu igjen.

To år? Seriøst? Holder ikke det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende