Jeg merker dem innimellom. Det kan gå lang tid mellom hver gang, men de er der. Forandringene.

Jeg tar livet litt lettere. Gir meg selv litt og litt mer rom til å puste.

Jeg her begynt å bruke den parfymen jeg kjøpte like før det ble slutt igjen. Nå tenker jeg ikke på den tunge tiden hver gang jeg tar den på lenger. Tankene er der enda, men de blir mindre og sjeldnere.

Jeg kan se lenger rundt meg. Det kjennes ut som om jeg var inne i en stor tåkesky uten å vite det. Nå blir det klarere. Sakte. Baby steps.

Jeg har blitt flinkere til å se hvorfor vi to ikke er en god ide. Betyr det at jeg kunne motstått fristelsen hvis den dukket opp? Nei, sannsynligvis ikke. Kommer jeg noen gang til å være i stand til det? Jeg tror ikke det akkurat nå, men jeg håper. Hvem vet? Og jeg vet at han er et helt annet menneske nå enn det jeg kjenner. Det mennesket jeg kjenner har ikke eksistert på flere år. Og jeg blir mer og mer klar over det, selv om det tar sin tid. Baby steps.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende