I natt var det så lekende lett. Vi fant den løsningen jeg har lett etter og ventet på så lenge. Plutselig falt den store muren ned og alt var enkelt og ukomplisert for første gang på uendelig lenge. Et sånt øyeblikk som får deg til å lure på hvorfor i all verden du ikke har kommet på dette før. Og alt var fint.

Jeg har sagt det lenge; vi passer så godt sammen. Som to puslespillbiter. Hver lille kurve og krok utfyller hverandre. En klem får to mennesker til å smelte sammen, og armkroken passer perfekt, som en Ferox-pepperkakeform til en Feroxformet pepperkake.

De sier at tiden leger alt, og at det blir lettere med litt avstand. Man skulle tro at to forskjellige land med en god del hav imellom skulle kunne skape avstand. Men hvordan i all verden skal det gå ann når han dukker opp om nettene med gjevne mellomrom?

Jeg holder fast ved at han ikke er så perfekt som det er lett å se for seg når man tenker tilbake. Prøver å huske på ting som irriterte meg. Det nesten totale fraværet av husarbeid fra hans side. Hvor barnslig og lite konstruktiv han ble når han var sint. Hvor lite han satte pris på alt jeg gjorde for han etterhvert. Og viktigst av alt: det faktum at han spør vennene sine om råd når det gjelder oss, og han hører faktisk på dem når de snakker dritt om meg. De kjenner meg ikke en gang, og han hører på dem framfor meg.

Så det er det jeg holder fast i. Men det er ikke så mye noen ganger, og det er lett å glemme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende