Skulle vel kanskje ha skrevet dette innlegget i går. Da var det ett år siden jeg ble singel. Men det var for vanskelig til å tenke på, så jeg sørget for å ha en kjempetravel dag, og da kvelden kom var jeg så utslitt at jeg sovnet nesten før den første tåren traff puta. Nesten.

På sånne dager virker det naturlig å ta et tilbakeblikk på det siste året. Det har vært utrolig vanskelig, men det har også på mange måter vært et veldig lærerikt og til tider morsomt og spennende år.

Den kvelden det ble slutt er fortsatt så klar inne i hodet mitt. Det tar pusten fra meg hver gang jeg får et lite flashback fra da jeg fortalte han at kanskje vi ikke burde være sammen mer. Det er så utrolig vanskelig å tenke på, jeg har merket at jeg har veldig vanskelig for å si “da jeg gjorde det slutt”. Når det kommer ut så blir det liksom “da det ble slutt”. Den dårlige samvittigheten fordi det var jeg som gjorde det gnager like ille nå som for et år siden, selv om det er mer i bakgrunnen nå. Nesten alle jeg snakker med får inntrykk av at det var han som gjorde det, det er ingen jeg har møtt som har noen forståelse for at det noen ganger kan være like vanskelig for den som tar avgjørelsen som den som blir forlatt.

Grunnen til at det ble slutt var for det meste det at jeg vile flytte hjem til Norge, og jeg hadde liten tro på at han kunne flytte med meg. I tillegg hadde vi vært sammen siden jeg var veldig ung, og siden jeg flytta rett fra foreldrene mine og inn med han så hadde jeg aldri hatt noen tid på egenhånd til å bare være meg. Derfor ville jeg være alene en stund så jeg kunne være litt egoistisk og rett og slett bare ta vare på meg selv uten noen hensyn til andre. Det er jeg veldig glad for at jeg fikk gjort, og jeg har lært mye om meg selv. Men til å begynne med var det ikke lett.

Jeg var helt ødelagt. Den første uka etter bruddet gikk jeg rundt som en zombie, tårene trillet i tide og utide, men innerst inne var jeg helt tom, det var som et stort dragsug som svelget alt, og jeg hadde vanskelig for å bare fungere normalt. Jeg kom meg på forelesninger og sånt, men det var som om jeg gikk i søvne. Jeg tror ikke jeg spiste ett skikkelig måltid hele uka, og søvn var uaktuelt. “Men du er jo i sjokk jenta mi” forklarte mamma da jeg prøvde å fortelle at jeg ikke klarte å spise eller tenke normalt.

Etter det gikk jeg inn i en lang og tung tid, det var perioden før jeg flytta ut. Jeg satt på en måte bak et konstant slør av tristhet, og selv om jeg prøvde å distrahere meg selv ved å f.eks. gå på kino med venner, så lå de vonde følelsene alltid der og ulmet.

Da jeg flyttet gikk jeg gjennom en helomvending. Jeg var tilbake i hjembyen i min egne flotte leilighet, og jeg nøt sommeren til det fulle. Det var fortsatt vanskelig innimellom, men stort sett klarte jeg å distrahere meg selv med diverse morsomme sommeraktiviteter og jeg omringet meg med mennesker hele tiden.

Da høsten kom dro jeg på første besøk til Eksen. Det jeg trodde ville bli vanskelig og trist, endte opp med å være noen utrolig deilige dager, og jeg hadde store problemer med å ikke si det rett ut at alle følelsene for han fortsatt var der. Siden da har det blitt et par besøk til, og vi har hatt noen alvorlige samtaler om følelser og planer framover, men framtiden er fortsatt veldig usikker når det gjelder oss to.

Hvem vet hvordan det går. Det jeg vet er at denne mannen er veldig spesiell for meg, og at vi absolutt ikke er ferdige med hverandre enda. Så sånn sett har jeg vært veldig dårlig på det å være singel. Men jeg begynner å innse mer og mer at jeg ikke kan kontrollere følelsene mine (selv om det ikke har manglet på innsatsen!), og at hvis jeg er glad i denne mannen så hjelper det ikke å fortrenge det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende