En svimmel situasjon. Veldig bra beskrivelse det der.

Det gjør det veldig vanskelig å fokusere på andre ting, tankene går som en tørketrommel rundt og rundt i hodet.

Grønnalger har stivelse som opplagsnæring.

Han spurte om hvor langt studiet mitt varer. Hvorfor det? Er han redd jeg vil dra fra han når det er ferdig? Kommer han noen gang til å føle seg trygg på meg? Han sa han ikke kunne stole på meg på noen måte nå, hvordan kan man ha et forhold da? De sier det tar tid å bygge tillit. Hva hvis “de” tar feil og det aldri skjer?

I orden Mamiellas er flagellen uten skjell.

Dårlig samvittighet. Kjører markørtusjen over noen setninger i det åpne pensumheftet foran meg. Regelmessig i kystvannet og oceanisk. Sånn. Late som om jeg klarer å henge med i dag.

Jeg må være ærlig med han. Må få alt ut med en gang hvis vi skal ha en sjanse.

Jeg vil bare gjøre alt. Gjøre hans verden perfekt på så mange måter jeg kan. Gi av hele meg i et forsøk på å gjøre alt godt igjen. Jeg vet det er umulig. Jeg kan ikke endre noe. Jeg vet at den tankegangen kan ødelegge alt. Et forhold kan ikke være basert på dårlig samvittighet noe mer enn det kan være basert på mistillit. Han kan ikke fortsette å gjenta hvor mye jeg såret han. Det kan ikke være sånn evig, det går ikke i lengden. Men jeg kan ikke si stopp. Og han kan ikke stoppe.

To membraner. Med opphav fra en cyanobakterie.

Jeg gjorde at verdenen hans raste sammen. Uten forvarsel. Ikke et hint. Ikke noe. Alt var så fint. Vi hadde det så bra. Og så dro jeg. Avgjørelsen var tatt på egenhånd. Det var slutt. Han hadde ingen måte å påvirke det på. Ingen stemme. Rått og brutalt. Lyn fra klar himmel. Men hva skulle jeg ha gjort? Jeg spør meg selv nesten hver dag. Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Jeg finner ingen bedre løsning. Jeg kan ikke angre fullt ut. Men jeg kan kveles av skyldfølelse og dårlig samvittighet. Så jeg bekymrer meg for om han noen gang kan tilgi meg. Men jeg vet at jeg nok aldri kan tilgi meg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende