Jeg skulle egentlig skrive et helt annet innlegg i dag, men sånn gikk det ikke..

Jeg snakket nettopp med Storesøster. Jeg ringte bare ganske tilfeldig for å spørre om jeg kunne låne soveposen hennes til en hyttetur. Det viste seg at hun og mannen hennes var på sykehuset og hadde hatt en litt dramatisk dag.

I dag tidlig fikk Lillegutten, min 11 måneder gamle nevø, feberkramper og mistet bevisstheten. Leppene hans begynte å bli blå, og det gikk ikke ann å få kontakt med han. Storesøster ringte ambulanse, og de tre hastet avgårde til sykehuset. Han kviknet til ganske raskt, og nå venter de på å få dra hjem så snart han klarer å ta til seg litt væske uten å kaste opp. De ville ikke fortelle hele familien om dette før det gikk bedre, og det forstår jeg veldig godt. Mamma ville fått totalt hetta, og pappa ville bekymret seg utrolig mye.

Sånne hendelser har en tendens til å sette ting i perspektiv. Selv om feberkramper egentlig ikke er så dramatiske som de ofte oppleves som, så må det være veldig skummelt når det skjer. Heldigvis er Storesøster lege, og fagpersonsøster kicket inn og lot ikke mammasøster miste kontrollen. Jeg kan bare tenke meg hvordan jeg ville reagert, og den tanken er ikke spesielt betryggende. Jeg kan godt se for meg at jeg ville fått totalt panikk og ikke visst hva jeg skulle gjøre. Selv om jeg vet hva feberkramper er og hva man skal gjøre (hadde det to ganger selv da jeg var liten, så jeg har hørt historiene mange ganger), så tror jeg at synet av min lille kjære dyrebare hjerteknuser helt fjern og blå i ansiktet ville blitt for mye. Bare tanken får meg nesten på gråten. Han er så vidunderlig, og jeg er så utrolig utrolig glad i han.

Om litt over en uke skal jeg ikke bare være tante lenger, jeg skal også innta rollen som barnehagetante. Lillegutt har nemlig ikke fått barnehageplass enda, og pappaen hans skal snart tilbake på jobb etter pappaperm. Dermed skal Storesøster jobbe redusert stilling og ha han litt av tiden, farmoren til Lillegutt skal ha han litt, og jeg skal leke barnehage en dag i uka. Jeg gleder meg kjempemasse til å få tilbringe denne tiden med han, og jeg tror vi får det kjempefint. Men samtidig vet jeg at det er et stort ansvar, og jeg vil være så godt forberedt som jeg bare kan. Derfor bestemte jeg meg i forrige uke for å ta et kurs i førstehjelp for barn. Jeg vil lære alt jeg kan for å kunne håndtere sånne hendelser hvis de skulle oppstå. Man vet vel aldri hvordan man ville reagert før det faktisk skjer, men jeg er fast bestemt på å forberede meg så godt jeg bare kan. Skulle det skje noe, så vil jeg vite hva som må gjøres. Og hvis det ikke skjer noe og tiden min på kurs var totalt bortkastet, så er det ingen ting som kunne gjort meg gladere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende