Da jeg først gikk til Psykologen i fjor og fortalte at jeg slet veldig med unormalt tunge følelser rundt bruddet med Eksen, var et av hans første spørsmål om jeg hadde opplevd et stort tap tidligere. Han ville vite om jeg hadde opplevd et nært dødsfall, skilsmisse eller noe lignende.

Jeg tenkte nøye igjennom dette siden han tydeligvis trodde det kanskje var tilfelle med meg, men jeg klarte ikke komme på noe som var ille nok til at det kunne kalles et stort tap. Jeg mistet alle mine besteforeldre før jeg var sju, men jeg var for liten til at det gikk spesielt dypt innpå meg. Det var trist, men jeg tror ikke jeg helt forstod hva som skjedde rundt meg. Året før bruddet hadde min kjære lille hamster blitt veldig syk og dødd, men selv om det var utrolig trist kunne det ikke måle seg med et tap av et nært familiemedlem eller en venn. Til tross for et lite ideelt ekteskap holder foreldrene mine fortsatt sammen, så jeg kunne ikke fortelle om noen skilsmisse eller noe slikt.

Det viste seg senere at disse følelsene mine var basert mer på skyldfølelse enn vanlig tristhet, så dette med tidligere tap påvirket ikke meg så mye der og da. Men Psykologen fortalte at grunen til at han hadde spurt var at i hjernen vår behandles et tap som et tap enten det er et dødsfall eller tapet av en person fra livene våre av andre grunner. Det finnes selvfølgelig forskjellige grader av “tap-het”, dvs. hvor tunge følelser man kjenner i forhold til dette, men i bunn og grunn er et tap et tap og det en sammenheng.

Det betyr at ofte når man opplever et tap i livet sitt, så kan dette vekke veldig tunge følelser ikke bare fordi det er trist der og da, men også fordi man på en måte gjenopplever tidligere tap også.

Tankene mine har surret mye rundt tap i det siste. Det virker som vi er inne i en litt tung tid, det er mye trist som skjer. Tankene mine har spesielt gått til Mr_Nova, som har hatt noen tunge dager i det siste. Det er også flere andre jeg kjenner som har opplevd lignende den siste tiden, og jeg tenker mye på dem nå om dagen. En venninne av meg mistet nylig bestefaren sin. En nær venn opplevde tre ganske nære dødsfall på en uke. En vanskelig tid.

Tapet av en far er litt spesielt for meg kjenner jeg. Det er nemlig en av de tingene jeg frykter mest for tiden, siden faren min er ganske syk og bare blir verre. Jeg blir veldig redd for å miste han når jeg tenker på det, men samtidig så vet jeg at det ikke hjelper å gå og tenke sånn. Derfor prøver jeg å bruke den tiden jeg har med han, og så får jeg bare håpe at helsa hans holder en lang stund til.

Jeg håper alle dem som har opplevd et tungt tap i det siste klarer å komme seg igjennom den vanskelige tiden og til et bedre og fredeligere sted følelsesmessig. Tankene mine er med dere alle sammen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende