Jeg så akkurat på film. P.S. I love you. Herregud for en trist film. Jeg har visst det i sikkert over et år at jeg ville se den filmen. Men jeg har ikke klart det. Jeg visste det kom til å bli vanvittig trist. Da jeg så Ghost klarte jeg nesten ikke slutte å gråte. Da jeg så denne tok det omtrent fem minutter så var jeg i gang.

Jeg tror.. eller.. jeg vet, at grunnen til at den treffer meg så hardt er at jeg relaterer den veldig til mitt eget liv. Ok, så er ikke den mannlige hovedrollen i mitt liv død, men som jeg snakket med Psykologen om, så er et tap et tap. Og hjernen behandler det på stort sett samme måte, så derfor sammenligner jeg det i underbevisstheten. Ikke mye ved min reaksjon på filmen var overraskende. Jeg visste at den ville være trist fordi jeg føler at jeg på et vis kan føle hva Holly, den kvinnelige hovedrollen, gikk igjennom. Hun mistet mannen sin, og slet med å komme videre i livet. Slet med å se hva som var viktig og hvordan hun skulle leve uten han. Det var ikke noe sjokk at dette ville frambringe sterke følelser i meg.

Men det som overrasket meg, var at mot slutten av filmen, hvor hun forsøker å komme seg videre ved å finne en ny kjærlighet, så satt jeg bare og tenkte “nei, nei ikke gjør det!”. Og jeg innså litt at jeg ikke vil komme meg videre. Jeg har ikke lyst til å finne noen ny kjæreste. Eller flørt eller noe annet. Jeg vet det ikke virker helt fornuftig, men jeg vil ikke flørte med noen andre. Jeg vil ikke kysse noen andre. Jeg vil ikke ha sex med noen andre. For jeg føler at gjør jeg det, så viskes sporene bort. Det blir som om det som skjedde mellom meg og Eksen aldri hadde skjedd. Da kan jeg ikke tenke at den siste personen som kysset leppene mine var han. Og av en eller annen grunn vil jeg ikke det. Jeg vet at alt dette er bare i hodet mitt, men jeg klarer ikke tenke annerledes. Hvorfor kan jeg ikke gi slipp på denne fyren?

Jeg har absolutt ikke noe hastverk med å finne meg noen ny, så jeg stresser ikke med det. Men realisten i meg innser på et vis at det ikke er riktig at jeg ikke engang ønsker å komme meg videre. Greit nok, jeg føler det sånn jeg føler det nå, men jeg har jo ikke engang lyst til å føle noe annerledes. Og det er ikke riktig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende