Jeg er en jente som er tidlig i tjueårene og har nylig flyttet tilbake til hjembyen Oslo etter tre år som utlandsstudent med mange fine og travle tider som plutselig tok slutt etter et utrolig vanskelig brudd med Eksen.

Nå som jeg er tilbake i Oslo håper jeg på en ny start med nye muligheter, og etter å ha fulgt noen blogger over en god stund tenkte jeg at det kanskje vil hjelpe å få tankene ut. Det er vel det de fleste tenker når de starter blogg, og ettersom jeg har få folk i livet mitt jeg føler jeg virkelig kan snakke med så håper jeg at det å dele tanker, følelser og opplevelser her kan hjelpe.

Mens jeg fortsatt var på universitetet tok jeg kontakt med psykologtjenesten de har der for å snakke om bruddet og noen følelser jeg hadde (fortsatt har egentlig) rundt det ettersom det var en veldig tung tid (mer om bruddet forteller jeg kanskje en annen dag). Der snakket jeg litt om forholdet vårt, og vi kom fort inn på forholdet mellom foreldrene mine og mellom oss alle, dvs. mellom Mamma, Pappa og Storesøster og meg.

Vi har nemlig våre problemer, hovedsakelig det at Pappa er alkoholiker og har vært det omtrent siden jeg ble født. Som Psykologen fortalte meg, så er det noen veldig spesielle kjennetegn på familiemedlemmer i familier der en er alkoholiker, og spesielt med tanke på barna. Vi snakket litt om dette, og fra disse samtalene og fra nettsøk har jeg funnet noen slike kjennetegn som passer godt til meg eller Storesøster og som oftest til begge:

  • gjetter seg frem til hva som er normalt.
  • dømmer seg selv uten barmhjertighet.
  • synes det er vanskelig å ha det morsomt /leke, og tar seg selv veldig alvorlig.
  • har problemer med intime forhold.
  • reagerer voldsomt på forandringer som de ikke kan kontrollere.
  • kjenner seg forskjellig fra andre mennesker.
  • søker hele tiden bekreftelse og godkjennelse fra andre.
  • er superansvarlige.
  • er ekstremt lojale – også når det er bevist at lojaliteten er ufortjent.

(hentet og modifisert fra http://www.alkonsult.no/kjennet.htm)

Det var jo et skikkelig sjokk, jeg vet ikke helt hvordan jeg ikke har innsett det tidligere, men det er vel en sånn ting som det er veldig vanskelig å se på seg selv. Sånn samme grunn som at leger ikke egentlig skal diagnosere seg selv, at det er bedre å ha noen utenfor situasjonen.

Men nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med dette. Jeg vil ikke påstå at jeg er psykisk syk eller noe slikt, men det er jo klart at jeg kanskje har et litt unormalt tankemønster (ja jeg vet at ingen er vel egentlig ”normale”, men det får noen andre diskutere). Og hva kan man gjøre med det? Psykologen sa bare at det er noe jeg må være bevisst på og dermed kan jeg prøve å endre det. Men hvordan endrer man oppførselen sin når man ikke kan gjenkjenne situasjonene der man handler ”feil”?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende