Da var det på tide å hoppe av dette synkende vgb-skipet for meg også. Du finner meg nå på http://feroxblog.wordpress.com/
Sees!
Har ikke alle liv, også Osama Bin Ladens, en egenverdi?
Jeg synes det er så sykt skremmende hvordan ”verden” har reagert på nyhetene om drapet på Osama Bin Laden. Skal jeg dømme ut fra diverse Facebook-oppdateringer, nyhetsoverskrifter og offentlige uttalelser, ser det ut som om et absolutt flertall både i Norge og ellers, er for dødsstraff.
Jeg vil absolutt ikke påstå at mannen ikke var en terrorist og forårsaket det at mange uskyldige liv har gått tapt. Jeg forsvarer ham ikke et sekund. Men jeg mener at dødsstraff hører middelalderen til, og at et moderne samfunn bør vite bedre.
Og ikke bare blir det akseptert at han har blitt drept, folk hyller staten som gjennomførte dette, og uttalelser som ”Rot in hell”, ”burn in hell” og så videre dukker opp i nyheter og sosiale medier. Det er faktisk en feiring av et dødsfall. Og det er helt uforståelig for meg at flertallet kan være så respektløst.
Jeg mener at livet i seg selv har en verdi, uansett hva en person har brukt det til. Det at USA ville ha denne mannen død er en ting, mange stater benytter jo fortsatt dødsstraff. Men det å feire dette i etterkant? Jeg klarer ikke å forstå det.
Nå sikter jeg selvsagt ikke til dem som har mistet noen kjære i for eksempel terrorangrepet 11. september 2001. Når noe slikt påvirker en selv så nært, så har jeg ingen forventninger til at folk skal tenke på samme måte som jeg gjør nå. Men det er jo tross alt en grunn til at vi ikke lar pårørende sette straffen når en kriminell handling er begått? Vi har uavhengige domstoler nettopp fordi folk flest ikke klarer å tenke klart og holde seg fornuftig og rettferdig i en slik situasjon. Hadde noe skjedd med for eksempel min nære familie så er jeg sikker på at jeg ville blitt veldig for dødsstraff jeg også. Men sånn fungerer systemet takk og lov ikke.
Og derfor er jeg veldig overrasket over at ”folk flest” reagerer på denne måten. Jeg har ikke sett noen som deler mine bekymringer angående dette, og det synes jeg er veldig skremmende. Er ikke et menneskeliv verdt mer enn dette, til tross for at denne situasjonen setter dette veldig på spissen?
Og hvis ikke, hvor går grensen for å bli behandlet som dette? Ved terrorangrep? Drap? Voldtekt? Vold?
En åpenbaring
Venninner altså! Hva skulle man gjort uten dem..
Noen ganger kan de slå deg i ansiktet med det mest åpenbare som du aldri ville kommet fram til selv.
CR er jo så langt unna Eksen som man kan komme egentlig, både fysisk og psykisk og alt! Kanskje man kan ha flere typer og kanskje smaken forandrer seg etterhvert som tiden går.. Hvem skulle trodd det?? 
Highs & lows
Jeg skjønner bare ikke helt hva han gjør med meg. Det virker ikke som om jeg er typen hans.
Jeg har stalket eksene hans på Facebook (ingen grunn til å late som noe annet 
), og de er så fjernt fra meg og hvordan jeg er.
Jeg lider ikke noe vesentlig av dårlig selvtillit eller dårlig selvbilde eller noe. Jeg er relativt trygg på meg selv. Det jeg ikke er trygg på er andre. Og når jeg ser hvor klassisk perfekte de er fysisk, og de ser ut som noen morsomme og relativt interessante personer.. Så lurer jeg litt på hva i all verden han gjør med meg?
Det finnes fantastiske mennesker der ute!
Jeg har akkurat fått århundrets største åpenbaring og overraskelse! Det finnes noen utrolige mennesker der ute!
På mandag var jeg på date med en veldig hyggelig fyr, og jeg hadde en veldig koselig kveld. Han er en supertrivelig person. Han overøser meg med komplimenter, og ikke bare sånn “du har fine pupper”, men sånne godt gjennomtenkte komplimenter som man skjønner at han mener. Komplimenter på personlighet, komplimenter på livsstil, og de viser virkelig at han er oppmerksom og genuin.. Jeg har aldri fått så hyggelige og troverdige komplimenter før i mitt liv!
Men.. Det er jo selvsagt et men.. Hva er det med oss jenter og good guys?! Det er bare ingen sommerfugler der, uansett hvor hardt jeg måtte prøve. Denne mannen krysser av punkter som jeg aldri har opplevd at noen menn har nærmet seg, men så mangler det også noen litt viktige punkter. Jeg var usikker, så jeg ble med på date, men jeg fikk bekreftet at det ikke er noen fremtid for oss to. Til tross for at vi allerede hadde date to planlagt før vi dro på date en, vi skulle nemlig på galla neste uke også (note to self: avtal en date av gangen..).
Etter å ha gruet meg til å fortelle denne mannen hva jeg føler (eller ikke føler) i fire dager, kom jeg fram til at det bare måtte gjøres. Heller før enn senere. Så jeg tok mot til meg og sendte en melding og forklarte at jeg hadde hatt den hyggligste daten min på to år (siden jeg ble singel), men at kjemien ikke var helt på plass. Jeg visste han ville bli skuffet, han hadde gjort det veldig klart at han var veldig interessert, og man vet jo aldri hvordan folk vil reagere på sånt.
Men nå kom det herligste svaret i verden, som viser hvor fantastisk dette mennesket er:
“Hei, tusen takk for at du er ei så fantastisk bra jente at du sier ifra. Du var også den koseligste daten jeg har hatt på to år 
liker deg veldig godt og hadde gledet meg til å dresse meg opp med deg på galla med kjendiser og bra musikk neste helg, men jeg har latt vær å ta kontakt de siste dagene fordi jeg forstod du var usikker. Du blir vanskelig å overgå for alle de andre fiskene i havet. Lurte litt på om jeg kunne ha funnet Nemo tolket meldinga di som hadebra, så da vil jeg bare si tusen takk for at du har fått meg til å smile utrolig mye den siste uka et siste kyss fra meg”
Det finnes fortsatt fantastiske mennesker der ute, og du vet aldri hvor og når du kan bumpe inn i dem 
God helg!